...og om litt, er kaffen klar...

En strofe fra en Ali kaffe-reklame har festet seg hos meg - og i disse dager beskriver den verden utrolig godt. Man lærer mye av å leke voksen og dra langt bort fra alt kjent. Ikke minst lærer man mye om seg selv. Å være novemberlei i USA er noe helt annet enn å være novemberlei hjemme i Norge. Verden er litt mer brutal mot individer langt hjemmefra - men bortskjemte pappadalter som meg har da også godt av å herdes litt.

Jeg liker ikke å innrømme at jeg er i ferd med å bli voksen, men små musesteg mot den skumle voksenverdenen tar jeg hver dag her borte. Nei, jeg kan ikke være med Julie hver dag. Men jeg kan faktisk skype (nytt verb!) med henne og søs. Idag har jeg sett hvordan det vakre lille nurket mitt er i ferd med å forvandles til et lite menneske, oppmerksom på verden rundt seg og med egen vilje. Å ligge over skulderen og se inn i et webkamera var gøy i omtrent tre minutter, så ville det lille mennesket noe annet. Så da går det egentlig helt fint, at jeg ikke kan være med henne akkurat nå. Jeg hadde blitt mer fornærmet om hun hadde snudd seg vekk etter tre minutter hadde jeg vært der. Og for å være helt ærlig... hun kommer nok bedre til å huske de kule tingene jeg kjøper til henne enn antall nattabyssinger jeg bidro med da hun var spedbarn.

UC Berkeley er rangert som det beste offentlige universitetet i USA og for mange er prestasjonspresset enormt. Her finnes bibliotek som er åpen til 2 om morgenen, døgnåpne i eksamenstiden og sovende studenter sees overalt. Folk studerer til de stuper - bokstavlig talt. Vi får historier om studenter som ikke dusjer eller spiser på en uke, fordi det ikke er tid til det. Fordi de skal prestere. Jeg er glad jeg kommer fra lille Norge, der karakterer ja, er viktig, men ingen kamp på liv og død. Vi er så få med min utdannelse likevel, at jobbmarkedet er ganske trygt. Det er godt å vite, for da er det ikke like viktig at det må gå bra, hver gang.

Bonusen for å være langt borte hjemmefra er også fantastisk. Vi har stabilt vær - idag var fjerde dagen med regn siden jeg kom i august. Jeg går enda i genser og vest, men vurderer snart å begynne med en t-skjorte under genseren også. Jeg møter nye mennesker, jeg ser nye ting og jeg kan gjøre andre ting enn hjemme - som å belønne meg med en helgetur til Canada om to uker. Å dra med Harryekspressen over svenskegrensen blir liksom ikke helt det samme...

Sist, men ikke minst. Å bruke en fredagskveld på å studere er ikke det verste når man kan sitte på Tully's, kaffebaren som har kommet i hjørnet av Martin Luther King Jr - det da bygningen på bildet og Tully's er i på hjørnet(der hvor klærne er). Jeg sitter i kaffearoma langs vinduet, ser på folkemengden utenfor i (dusk)regnet, nyter en stor kopp fantastisk kaffe og leser polymerkjemi. Samtidig tenker jeg at den stemningen man får av å kunne sitte og nye verden mens man gjør skole - den slår lesesalen hjemme i Trondheim langt ned i støvlene.

...og da er virkelig ikke livet det verste man har...